Grunnlovsendring - nye relasjoner mellom stat og kirke

Grunnlovsendringene er en viktig milepæl i vår historie. Flere grunnlovsparagrafer blir endret, blant annet §§ 2 og 16. Grunnlovsendringene medfører at staten ikke lenger skal være konfesjonsbundet. Staten skal ikke lenger ha en «offentlig religion». Statens verdigrunnlag uttrykkes i stedet på denne måten:«Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv».

Dette betyr at statens særskilte kirkestyre avvikles. Det skal ikke lenger avholdes «kirkelig statsråd». Det vil ikke være krav om medlemskap i Den norske kirke for statsråder. Staten skal ikke lenger drive religiøs virksomhet, men understøtte Den norske kirke som folkekirke, og andre tros- og livssynssamfunn på linje med den.

For kirken medfører dette i første omgang at biskoper og proster ikke lenger skal utnevnes av regjeringen (kirkelig statsråd), men tilsettes av kirkelige organer. De endringene av kirkeloven som er nødvendige på disse punktene, vil bli foretatt samtidig med grunnlovsendringene nå i mai 2012.

Kirkemøtet, kirkas øverste valgte organ, har ved flere anledninger tatt til orde for at kirkeordningen må endres. Likebehandling mellom Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn innebærer at beslutningsmyndighet må flyttes fra storting og regjering til kirkelige myndigheter. Som majoritetskirke har det vært viktig for Den norske kirke å arbeide mot diskriminering av minoriteter og for at tros- og livssynssamfunn i Norge skal behandles likt.

I den nye grunnlovsteksten står det at Den norske kirke «forbliver Norges Folkekirke». Også kirkeminister Rigmor Aasrud sa i sin tale til Kirkemøtet i april i år at det er den samme kirken som skal leve videre og være til stede i folks og lokalsamfunnenes liv.

Dette betyr at Den norske kirke slik folk kjenner den lokalt, vil være som den har vært. Kirkens sogn dekker hver kvadratmeter av landet og folk i alle kommuner har tilgang til kirkelig betjening. Slik vil det fortsatt være. I Flakstad og Moskenes har vi lange tradisjoner med et nært og godt forhold mellom kirke og kommune, og mellom kirkens ansatte og kirkens mange medlemmer. Kirkens håp og ønske er at når båndene mellom stat og kirke svekkes, så skal båndene mellom kirken og folk flest styrkes. Alle som er ansatt i kirken, eller på andre måter har et lederansvar, vil arbeide for at folk skal få erfare kirkens nærvær, åpne tilgjengelighet og relevans.

Kirkebyggene, troen og de kristne tradisjonene betyr mye for mange. Et samlet storting deler kirkens ambisjon om at kirken skal være til stede for alle dem som søker den – når de trenger kirkens deltakelse og omsorg. Finansieringen av kirken – fra stat og kommune, vil være den samme som tidligere.

Kirken er fellesskapet av troende. I Den norske kirke skal det være plass for den lille så vel som den brennende troen – for den som leter, tviler, lurer litt eller er nysgjerrig. Kirkens hus er stedet for sorg og glede, for de store begivenhetene i livet og for hverdagens takknemlighet og sukk.

(foto: Håkon Mosvold Larsen)